ADHD er ikke en unnskyldning

Jeg mener at man ikke må måtte bruke ADHD som en unnskyldning men som en forklaring som gjør det enklere å forstå utfordringene.

Mange bruker begrepet "joda, men han/hun har jo adhd" i den normale hverdagen og iallefall i skolesammenheng. Jeg mener dette er helt feil. Jeg mener mennesker med ADHD har muligheter til å oppnå presis det samme som mennesker uten diagnosen, men de må kanskje bruke anderledes strategier eller utgangspunkt for å klare å komme samme vei.
Jeg har aldri fått særbehandling selv og det har ikke barna mine heller. Vi har alle vært nødt til å gå igjennom samme skolegang, og skulle jeg si noe på det så kan dere lese blogginnlegget mitt om kjedelige lærere, der jeg forklarer at de fleste lærere bruker lite variert undervisning.

Et av mine barn kom hjem med halvårsvurdering i dag (se bilde over) , første jeg tenkte er at det er jo veldig bra, min andre tanke var at det er rart å tenke på hvor lite man kan se på en slik beskrivelse at dette er et barn med mye indre uro. Det andre barnet kom hjem med en halvårsvurdering som roper "jeg trenger hjelp, jeg får ikke til skolen". Vi er forskjellige! og vi må arbeide med det som kan arbeides med, men aldri slutt å kreve god oppførsel! :)

MEN jeg mener og tror at både skole, foreldre og andre rundt barna med ADHD bør virkelig forvente å kreve at barna ikke skal ha noe særbehandling og ikke slippe å stå til rette for ugjerninger, få lov å bråke i timene, få lov å ikke gjøre alle oppgaver osv. De trenger bare litt mer veiledning, mer som en manual for å lære å leve litt enklere med dette kreative aktive hodet.


Lykke til og måtte alle barn få en flott sommerferie og nyte det å være leksefri og skolefri! :)

Ikke vær redde for å utrede barna deres!!

«LA BARN VÆRE BARN» er noe man ofte hører, iallefall dersom man har en hyper unge som løper rundt og hopper opp og ned, men også når et barn reagerer sterkt. Det en ikke alltid tenker på er at dette KAN være tegn på en slags form for indre uro. Etter hvert når barn blir eldre er det mye enklere og legge merke til symptomene.

Jeg kan nå tenke tilbake på mine egne barn samt også min egen barndom og se hva som er fellestrekk, og vurdere litt ut ifra det.

Barn er forskjellige og man skal la barn være barn, men jeg mener at når barn begynner på skolen og man merker med en gang at her kan det være «noe» så bør man ta tak i det.

«noe» kan være alt fra å glemme blyant, bøker, lekser på skolen, ikke få til dette med å sitte i ro i timen (alle kan ha noen dårlige dager men man merker jo HVEM som IKKE kan få til å sitte i ro), noen elever sliter med å sette i gang med oppgaver og noen sliter med å ta imot beskjeder, mens noen har kanskje ingen problemer på skolen (som legges merke til iallefall) mens at leksene hjemme er fullstendig kaos og mislykkes. Hvor mye skal egentlig til for at vi tenker det kan være lurt å utrede et barn?

MIN mening er at det er MYE bedre å utrede i tidlig alder og kunne forebygge utfordringer i fremtiden og kunne gi barnet et mye bedre utgangspunkt i å lære seg regler, normer, strategier osv for å kunne klare seg videre enn heller å IKKE gjøre noe og sitte å tenke når man har et 20 år gammelt barn, «kunne man gjort noe anderledes» ?. Det sies at flere som er i fengsel har ADHD og flere som er på psyk har ADHD, jeg har den formening om at mennesker med ADHD finnes overalt!! Det er bare det at noen har klart seg bedre enn andre og mange som klarer seg fint trenger ikke utredning og får derfor ikke diagnose. Har noen kanskje sjekket de ansatte i et firma tror jeg prosentandelen der og i fengsel ikke ville vært så forskjellige.

Mange kan tro at de skåner barnet fra å få en diagnose, mens sannheten kan være at de ødelegger fordi de ikke legger godt nok til rette for barnet. Jeg mener IKKE at barn med ADHD skal få veldig anderledes regler og rutiner, tvert imot! De skal ha flere regler og rutiner.

Gir man som lærer en beskjed til klassen som lyder slik:

«Sett dere ned på plassene deres rolig og finn frem norsk lesebok og skrivebok, dere skal også ha blyant og visk på pulten, alt annet skal ikke være på pulten»

så kan problemet med ADHD være at de kun får med seg en beskjed av disse, ikke fordi de ikke VIL høre men fordi at hjernen er travelt opptatt med å tenke på andre ting eller kanskje man tenker på blyanten og er redd den ikke er spisset osv. Da er det veldig vanskelig og følge beskjeden, noe som igjen fort kan føre til tull i timen, misfornøyd lærer, elever som ser på dette mennesket som en urokråke eller en som ikke gidder/vil gjøre som han/hun får beskjed om. Denne beskjeden går videre til hjemmet som ikke blir fornøyde med å høre at barnet er en rotekopp, følger ikke beskjeder eller noe lignende. Tenk om dette barnet har en diagnose som gjør at det er UMULIG for barnet og få med seg alle beskjedene, tenk om skolen og foreldre hakker ned på selvtilliten til et barn som gjør ALT barnet kan for å prøve å få dette til.

Da er det ikke rart at man får dårligere selvtillit, færre venner, føler det er mye mas og kjeft i hjemmet og blir skolelei. Dette gjelder selvfølgelig ikke bare barn med ADHD men jeg mener at det ofte kan bli slik. Lærere har en viss anelse om diagnoser, og skoler vet det er problem, men det er faktisk foreldrene som kan gjøre en best mulig jobb her.

Jeg er både lærer og mamma og endte opp med å gå til legen med mine barn og få henvist dem via han, og skolen sa alltid til meg at «nei men barnet sitter fint i timen og er rolig» eller «barnet har nok bare litt mye energi». Så tenker jeg, kanskje barnet sitter i ro i timen fordi han/hun har masse tanker, kanskje den indre uroen gjør at barnet kan sitte i ro, mens hjernen er veldig aktiv. Ikke i skolemateriale kanskje, men iallefall aktiv.

Jeg håper og tror at det beste en kan gjøre som foreldre er å utrede dersom en føler at det er noe, og dersom en ikke føler at det er noe men skolen mener det KAN være noe, kan det også være lurt å utrede. Jeg mener det er bedre og utrede et barn og heller få beskjed at «nei, her er det ikke noe» eller få beskjeden «ja, her er det noe» og få VEILEDNING og RÅD om hvordan en kan gjøre det videre. Det finnes alt ifra mattips, til regler og rutiner til medisiner som kan være til hjelp. Skolen kan forstå mer og prøve og legge mer til rette samt også en som foreldre kan forstå at ok, mitt barn trenger at jeg vet mer om ADHD for å kunne veilede og sette de rette grensene.

Jeg sier ALDRI til mine barn at de skal gjøre mer enn en ting om gangen fordi jeg vet at da er det vanskeligere for dem å få det med seg. Vi har på en måte lært oss å leve på best mulig måte. Samtidig å har jeg den formening at dersom barnet kan ha godt av medisiner så tror jeg dette kan være veldig bra i skolealder! Da trenger man den ekstra konsentrasjonen, samtidig som det blir enklere å møte både ungdomstid og utfordringer i skolesammenheng.

Men dette er jo opp til hver enkelt, dette er mine meninger.

Hva synes du?

Kreative mennesker

Her er en video som jeg fant når jeg lette etter stoff om ADHD, det er en animasjonsfilm som får frem både litt hva ADHD er men også hvordan en kan bruke det positive som følger med diagnosen. Dette er en god video som kan brukes til å f.eks. forklare barn mer om diagnosen ADHD. 

Samtidig så kan det være en kjekk film for mennesker med ADHD å se, det å se at man kan vende det positivt om og bruke det så godt som man kan tror jeg kan være motiverende. Det verste for meg er jo når folk dømmer mennesker med ADHD som mennesker som ikke kan få suksess. 

TEST DEG SELV voksen

Ja, da var fjerde innlegget kommet for tur og jeg har nå funnet frem til en test som en kan ta selv for å se om man KAN ha ADHD.

En må selvfølgelig vite at en kan fint ha ADHD uten at det vises her, men kan også få beskjed om at man kan ha det uten å faktisk ha det. Dette er derfor en test som jeg vil si er veiledende. Jeg fikk utfall som sannsynligvis ADHD.

Linken ligger her:

http://nhi.no/forside/skjema-og-kalkulatorer/kalkulatorer/adhd-selvtest-14643.html

Dette er en test med spørsmål til voksne, men man kan også gå nærmere inn på dette ved å se her. Her er det litt mer utfyllende spørsmål og andre tester.

http://www.helsebiblioteket.no/psykisk-helse/adhd/skåringsverktøy

Jeg har vært igjennom utredning for voksne for jeg var 23 år når jeg fikk diagnosen ADHD. Jeg har også vært med på utredning for barn når jeg har hatt egne barn som har blitt utredet og skal gå nærmere inn på dette en annen dag. Da både spørsmålene og symptomene vil vises på forskjellige måter. En voksen har ofte lært seg til å leve med noen av symptomene og kan derfor svare nei på spørsmål som egentlig ville vært et problem dersom vedkommende ikke hadde lagt seg sin egen strategi for å fjerne problemene.

Min personlige mening med ADHD, er at hvis en kan leve et fint liv og ikke har noen problemer men mistenker ADHD, så er det nok ikke et problem, MENS hvis man sliter i hverdagen, ikke får til skolen eller sliter på andre fronter så kan det jo være lurt med en utredning for å kunne få veiledning og/eller medisiner. Jeg møter mange mennesker som jeg tenker at sannsynligvis har ADHD, men samtidig tenker jeg at så lenge de klarer livet fint så er det lite vits og utrede.

Jeg har hatt medisiner de siste årene jeg studerte men levd resten av livet både før og etter uten medisiner. Jeg lever nå helt uten medisiner og har gjort det i de siste 4 år. Jeg har laget med egne regler for hva jeg må huske på for å ikke få problemer, da hovedsaklig med tanke på å glemme ting, være impulsiv eller ha dårlig oppmerksomhet og konsentrasjon.

Lykke til med selvtestingen! :)

Min enkle forklaring på ADHD

Takk for god respons på min nye blogg! Kjekt å se at mange er inne og leser ting jeg skriver og setter pris på at folk deler og liker. :)

Jeg kom over et bilde som jeg synes er fantastisk med tanke på ADHD. Jeg vet at mange tror at når man har ADHD så hopper man opp og ned, men det finnes mange forskjellige varianter og kalles vel i bunn og grunn egentlig ikke ADHD lenger, men hyperkinetisk forstyrrelse med en haug tall etterpå. Dvs. At man ikke MÅ hoppe opp og ned for å ha det. Dette bildet viser litt mer at tankene kan fort flytte seg fra et sted til et annet.

Min flotte ADHD er mer i hodet. Jeg har på en måte et trafikklys i hodet og noen ganger er det som at alle bilene får grønt lys på en gang. Da sier det seg selv at det kan bli litt av en utfordring og hanskes med. Man må på en måte programmere seg om til å lære og bli en politi som står i midten av krysset og stopper alle, før han rolig men sikkert slipper en og en bil igjennom. Dette krever mange år med øvelse og noen ganger så kan det være en stor krise som gjør at alle får grønt lys på en gang og da er det så og si umulig. MEN det er en grei måte for meg og tenke når slikt oppstår og det er en grei måte for meg å forklare til andre om hvordan nettopp jeg har det.

Når jeg skriver krise så kan dette gjelde mye forskjellig. Det kan f.eks være en så liten ting at man ikke vet hva man vil ha til middag til noe som er stort og faktisk en krise. Problemet kan f.eks da bli at man blir stressa, man er sulten, men hva gidder man å lage, hva liker de andre, skal de ut på noe, har man den tiden en trenger, hva har man hjemme av varer osv. Dette er bare et eksempel (Jeg er faktisk veldig glad i å lage middager :P) MEN da må man på en måte slå av hjernen og så tenke på hver og en ting. I ADHD-tempo så går dette rimelig fort da man klarer å gå igjennom tankene raskere, for å så konkludere med noe. Noen ganger kan man faktisk bare bli frustrert å velge noe for man ikke orker/gidder å finne utav det.

Dette er en liten bagatell, tenk hvis det ikke er middag det handler om, men at kjæresteforholdet ikke går så bra eller man kommer opp i muntlig eksamen i et fag man ikke kan. Da snakker en om mye mer avanserte tanker og må ofte være veldig flink om man skal klare å tenke positivt.

Jeg er optimist men må fokusere tankene mine positivt for å få til dette.

En ting som er utrolig bra med å ha ADHD er at man ofte er ekstremt løsnings-orientert!!!

Dette gjør ofte utfordringer enklere for mens andre ser mørkt på ting, og har en slik «hvordan skal vi løse dette» oppførsel, så er ofte de med ADHD allerede på gang og har funnet femten forskjellige løsningsmetoder. Noen bedre og dårligere enn andre da vel og merke og man må nok gå igjennom de beste for å se om det er bra nok. Poenget er at med en positiv optimist med mange ideer kan man komme veldig langt både i hverdag, med venner/familie og ikke minst i jobb.

Det var ordene fra meg på denne flotte morgenen :) Nå er det snart helg :)

Fy til kjedelige lærere

Vi har alle som er rundt barn hørt setningen «Åh, jeg er så lei av skolen».

Hvorfor er de lei av skolen? Er de lei fordi det er kjedelig? Og isåfall hvorfor er det kjedelig? Er det fordi at fagstoffet ikke er relevant eller er det fordi de vet at når skolen er ferdig så er det hjem og sitte timesvis med lekser? Jeg kan diskutere meg grønn på områdene om en «god» skole, MEN i dag har jeg fokus på variert undervisningmetoder.

Minstemann i dette huset går i første klasse og lærte for noen uker siden om linjaler og dette å måle ting. På skolen var det da streker i boken, som de skulle måle med linjalen. Jeg sitter hjemme og tenker: "ungene er 6/7 år! Hvorfor går de ikke ut i sola og måler steiner, pinner, blomsterblader og andre ting. Hvorfor MÅ alt være i boken?" 

Jeg tror at mange undervisningtimer går ut på dette: 

1: Lærer sier hva vi skal ha om i dag.

2: Lærer forteller litt om dette temaet. 

3: Elevene leser noen sider i boken, enten høyt eller stille. 

4: Elevene arbeider med oppgaver som hører til dette temaet. 

5: Lærer går igjennom svar høyt. 

6: Timen er ferdig.

Hvor er variasjonen? Og NEI, det hjelper ikke å skylde på dårlig tid til planlegging eller usikker på ideer. Jeg vet selv at tiden det tar er like lang som å åpne boka og finne ut hvilke oppgaver elevene skal gjøre og hva læreren skal snakke om. Og når det kommer til ideene så er det fullt av dem, i bøkene, i lærerveiledningen, i utdannelsen, på kurs og i andre bøker. Det gjelder bare å interessere seg for å finne det.

I dag er det en reportasje i avisen om hvor dårlig systemene er på skolen. Man undersøker og undersøker for å finne ut hva det egentlig er som er feil, er det elevene, oppdragelsen, ledelsen eller lærerene selv, eller samfunnet? Ikke lett å svare på hva som er feil og hva som kan bli bedre MEN det er faktisk mulig og prøve.

De som arbeider som lærere skal være kreative og gi forskjellige undervisningsmetoder. De har et ansvar for at HVER elev kan lære, og vi lærer ting på forskjellige måter.

Hvis man da byttet på å bruke lærebok og oppgaver, arbeide praktisk og samtaler om dette så kunne man sett hvordan elevene arbeidet best. Men da MÅ man som lærer klare å komme på gode praktiske løsninger som har faste rammer og ikke blir oppfattet som lek.

Kanskje lærerutdannelsen burde gått mer ut på å lære og tenke kreativt og benytte varierte undervisningsmetoder. Og at man faktisk MÅ kunne dette.

Komme ut som nylært allmennlærer og være forberedt for å gjøre en veldig stor innsats i skolen og nyte livet som lærer kan fort ta en brå slutt dersom man kommer til en skole der de fleste kjører det slik de alltid har gjort. «Ja neste år kan du gjøre det, fordi det er det vi har gjort hvert år».

Nei, altså, for all del. Hvorfor tar man 4 år på Universitet for å høre etter hva en eldre lærer har gjort i maaange år. Hvorfor må alle nye ideer være skumle og ikke minst «men vi har aldri gjort det før».

Jeg håper og ber om at hver lærer i dette landet gjør det de kan for å prøve å variere undervisningen og samtidig håper jeg at dette er noe foreldre krever!

Dette var mine ord for i dag! :) 

JIPPI JEG HAR ADHD!!! :)

Ja her kommer min første blogg.
Jeg har tenkt på dette lenge og nå var det på tide å gjøre noe med det. Det er vel bare å rable ned noen ord og se hvordan det går. Hvis det ikke er noen som liker bloggen min så får jeg iallefall skrevet ned tanker og meningene mine, rett og slett en psykolog dagbok for meg.

Først og fremst så vil jeg fortelle litt om meg:
Jeg har ADHD og er veldig glad for det (FAKTISK), for all min gode energi og alt jeg kan bruker jeg på den beste måten jeg kan. Jeg har også barn med ADHD og mener derfor jeg kan få beskrevet ting som er viktige for andre mennesker som arbeider med barn, har barn, har diagnose osv. Det er ikke noen oppskrift (barn kommer visst ikke med det) men mer som en veiledning med råd om ting som virker her i huset. 

Jeg er utdannet allmennlærer og arbeider som lærer og kommer derfor til å skrive både om ADHD og om skole, da dette er et område som interesserer meg veldig mye!! Jeg mener at hvis vi vil ha bort problemer i skolen må vi ARBEIDE for det. Foreløpig er det litt slik: "vi har et problem… ja off… d er trist… men men…". Jeg ville likt og vært konge i en dag og endret på store deler skolesystemet, men slik er det ikke.

Jeg vet det er forskjellige typer av ADHD og noen har det enklere og vanskeligere enn andre. Jeg kommer til å skrive ut fra MITT utgangspunkt, og kan derfor være at dette ikke stemmer med DEG eller de du kjenner.

Livet med ADHD er ikke alltid like lett, MEN foreløpig synes jeg at alt for mange mennesker er dømmende "åh, han har sikkert ADHD".
Skal man ikke kunne få til livet fordeom man har denne diagnosen? Hadde alle blitt utredet tror man at man ville funnet veldig mange mennesker som har diagnoser og likevel får til livet fint. Nå er det slik at hvis en elev på skolen synes timen er kjedelig har han "sikkert" ADHD. Hadde alle lærerene sett film av seg selv og sett hvor kjedelige timene faktisk kan bli så tror jeg nok at de hadde vurdert mer variert undervisning.

Som det står i overskriften: "JIPPI jeg har ADHD". Dette mener jeg fullt og helt! Som lærer er jeg en som sitter igjen med MYE energi selv etter en lang krevende skoledag, som mamma har jeg alltid mange gode ideer og planer som gjør at vi kan kose oss her i hjemmet. Jeg bruker min energi og kreativitet på å gjøre hverdagen bedre. Og bruker mye energi på å vinkle diagnosen til positive faktorer.

Her er iallefall første innlegg, med litt om hva jeg kan komme til å skrive om i fremtiden. :)

Ha en strålende tirsdag.