«LA BARN VÆRE BARN» er noe man ofte
hører, iallefall dersom man har en hyper unge som løper rundt og
hopper opp og ned, men også når et barn reagerer sterkt. Det en
ikke alltid tenker på er at dette KAN være tegn på en slags form
for indre uro. Etter hvert når barn blir eldre er det mye enklere og
legge merke til symptomene.
Jeg kan nå tenke tilbake på mine egne
barn samt også min egen barndom og se hva som er fellestrekk, og
vurdere litt ut ifra det.
Barn er forskjellige og man skal la
barn være barn, men jeg mener at når barn begynner på skolen og
man merker med en gang at her kan det være «noe» så bør man ta
tak i det.
«noe» kan være alt fra å glemme
blyant, bøker, lekser på skolen, ikke få til dette med å sitte i
ro i timen (alle kan ha noen dårlige dager men man merker jo HVEM
som IKKE kan få til å sitte i ro), noen elever sliter med å sette
i gang med oppgaver og noen sliter med å ta imot beskjeder, mens
noen har kanskje ingen problemer på skolen (som legges merke til
iallefall) mens at leksene hjemme er fullstendig kaos og mislykkes.
Hvor mye skal egentlig til for at vi tenker det kan være lurt å
utrede et barn?
MIN mening er at det er MYE bedre å
utrede i tidlig alder og kunne forebygge utfordringer i fremtiden og
kunne gi barnet et mye bedre utgangspunkt i å lære seg regler,
normer, strategier osv for å kunne klare seg videre enn heller å
IKKE gjøre noe og sitte å tenke når man har et 20 år gammelt
barn, «kunne man gjort noe anderledes» ?. Det sies at flere som er
i fengsel har ADHD og flere som er på psyk har ADHD, jeg har den
formening om at mennesker med ADHD finnes overalt!! Det er bare det
at noen har klart seg bedre enn andre og mange som klarer seg fint
trenger ikke utredning og får derfor ikke diagnose. Har noen kanskje
sjekket de ansatte i et firma tror jeg prosentandelen der og i
fengsel ikke ville vært så forskjellige.
Mange kan tro at de skåner barnet fra
å få en diagnose, mens sannheten kan være at de ødelegger fordi
de ikke legger godt nok til rette for barnet. Jeg mener IKKE at barn
med ADHD skal få veldig anderledes regler og rutiner, tvert imot! De
skal ha flere regler og rutiner.
Gir man som lærer en beskjed til
klassen som lyder slik:
«Sett dere ned på plassene deres
rolig og finn frem norsk lesebok og skrivebok, dere skal også ha
blyant og visk på pulten, alt annet skal ikke være på pulten»
så kan problemet med ADHD være at de
kun får med seg en beskjed av disse, ikke fordi de ikke VIL høre
men fordi at hjernen er travelt opptatt med å tenke på andre ting
eller kanskje man tenker på blyanten og er redd den ikke er spisset
osv. Da er det veldig vanskelig og følge beskjeden, noe som igjen
fort kan føre til tull i timen, misfornøyd lærer, elever som ser
på dette mennesket som en urokråke eller en som ikke gidder/vil
gjøre som han/hun får beskjed om. Denne beskjeden går videre til
hjemmet som ikke blir fornøyde med å høre at barnet er en
rotekopp, følger ikke beskjeder eller noe lignende. Tenk om dette
barnet har en diagnose som gjør at det er UMULIG for barnet og få
med seg alle beskjedene, tenk om skolen og foreldre hakker ned på
selvtilliten til et barn som gjør ALT barnet kan for å prøve å få
dette til.
Da er det ikke rart at man får
dårligere selvtillit, færre venner, føler det er mye mas og kjeft
i hjemmet og blir skolelei. Dette gjelder selvfølgelig ikke bare
barn med ADHD men jeg mener at det ofte kan bli slik. Lærere har en
viss anelse om diagnoser, og skoler vet det er problem, men det er
faktisk foreldrene som kan gjøre en best mulig jobb her.
Jeg er både lærer og mamma og endte
opp med å gå til legen med mine barn og få henvist dem via han, og
skolen sa alltid til meg at «nei men barnet sitter fint i timen og
er rolig» eller «barnet har nok bare litt mye energi». Så tenker
jeg, kanskje barnet sitter i ro i timen fordi han/hun har masse
tanker, kanskje den indre uroen gjør at barnet kan sitte i ro, mens
hjernen er veldig aktiv. Ikke i skolemateriale kanskje, men iallefall
aktiv.
Jeg håper og tror at det beste en kan
gjøre som foreldre er å utrede dersom en føler at det er noe, og
dersom en ikke føler at det er noe men skolen mener det KAN være
noe, kan det også være lurt å utrede. Jeg mener det er bedre og
utrede et barn og heller få beskjed at «nei, her er det ikke noe»
eller få beskjeden «ja, her er det noe» og få VEILEDNING og RÅD
om hvordan en kan gjøre det videre. Det finnes alt ifra mattips, til
regler og rutiner til medisiner som kan være til hjelp. Skolen kan
forstå mer og prøve og legge mer til rette samt også en som
foreldre kan forstå at ok, mitt barn trenger at jeg vet mer om ADHD
for å kunne veilede og sette de rette grensene.
Jeg sier ALDRI til mine barn at de skal
gjøre mer enn en ting om gangen fordi jeg vet at da er det
vanskeligere for dem å få det med seg. Vi har på en måte lært
oss å leve på best mulig måte. Samtidig å har jeg den formening
at dersom barnet kan ha godt av medisiner så tror jeg dette kan være
veldig bra i skolealder! Da trenger man den ekstra konsentrasjonen,
samtidig som det blir enklere å møte både ungdomstid og
utfordringer i skolesammenheng.
Men dette er jo opp til hver enkelt,
dette er mine meninger.
Hva synes du?